Carl von Linné gav den mer moderne utgaven av planten det latinske navnet Linum usitatissimum, som betyr “det svært nyttige”.
Linet tilhører våre aller eldste kulturvekster og antas å stamme fra vestre delen av Asia. Muligens ligger sentrum for tilblivelsen i Kaukasus. Hos babylonierne, assyrerne og egypterne har lindyrking og beredning vært gjort i uminnelig tid.
Etter hvert overførtes kunnskapen til grekerne og romerne og videre gjennom disse til gallerne. Funn i de egyptiske kongegravene har bidratt med svært interessant informasjon. Mumier ble svøpt i band av lin vevd i toskaft. Linet var svært finspunnet, noe som forteller om svært avansert fiberberedning og spinnekunnskap. Dashur-pyramidens gravkammer inneholder også veggmalerier som til minste detalj viser egyptisk linhåndtering for omtrent 5000 år siden.
En del forskere anser det som sikker at enkelte jegerfolk benyttet lin til harpuner og annet allerede under tidlig steinalder for 25 000 år siden.
I jernalderen inngikk lin som hovedbestanddel i kvinnenes drakter, og det ble også brukt i forskjellige sammenhenger i bolig. Funn har blant annet blitt gjort i Osebergskipet i Norge og ved Mälaren i Sverige.
I middelaldreren ble så vel frø som beredt lin og garn brukt som byttemiddel. Tiende til kirken ble i Sverige ofte betalt med linvevnader.