Som bindemiddel i maling
På grunn av sin gode tørkeegenskap, slitasje, og værbestandighet har linolje blitt foretrukket bindemiddel i maling på bygninger og skip, i interiør og på møbler og bruksgjenstander fra 1600-tallet og helt frem til 1960-årene da den syntetiske rimeligere alkydoljen etter hvert ble helt dominerende som bindemiddel.
Husmaling basert på linolje anbefales generelt til overflatebeskyttelse av nytt tre og av gamle linoljebemalte vegger. Linolje har mindre molekyler enn moderne alkydolje, og blir også mer diffusjonsåpen og holder seg lengre fleksibel enn alkydoljemaling.
Moderne linoljemaling produseres med varmpresset eller ekstrahert olje som er kjemikalierenset. Imidlertid påstås det at denne industrielle linoljen har redusert motstandsdyktighet mot å bli sprø ved aldring sett i forhold til den kaldpressede. Den svenske Riksantikvaren har derfor tatt initiativet til produksjon av en ny og bedre linoljemaling for trebygninger basert på landets egen kaldpressede rå linolje.
Rå linolje har mindre molekyler enn den kokte og gir derfor bedre inntrenging i nytt tre eller gammel, værslitt maling. Det fremholdes at renhetsgraden i oljen gir bedre værbestandighet og at malingen holder sin fleksibilitet lenger.
På grunn av de lange dagene i vekstsesongen, har olje fra svensk lin et høyere innhold av linolensyre enn linolje fra sydligere land. Dette gjør malingen raskere tørkende og bidrar også til bestandighet i malingfilmen.
Varmpresset eller ekstrahert linolje til fremstilling av kunstnerfarger er uheldig på grunn av den nedsatte aldringsbestandigheten i den tørkende malingfilmen. Til dette formålet bør det kun brukes kaldpresset og renset olje.
Kirkekunst fra middelalderen
I flatmaleri og til bemaling av skulpturer har linolje dokumenterte tradisjoner tilbake til midten av 1200-tallet i Norge. I europeisk sammenheng har vi en unik samling av forgylt og bemalt kirkekunst fra middelalderen i form av alterfrontaler, madonna- og helgenfigurer og krusifikser.
Middelalderens malerverksteder utvikler en dyptgående materialeforståelse og sofistikert håndverksteknikk i kontakt med engelske og andre nordeuropeiske fagmiljøer.
Ved siden av rensing, bleking, tykning og tørkeforbedring av den rå linoljen, kunne man modifisere selve malingens flyt og overflateglans etter varierende malertekniske formål. Tilsetningene kunne være egg, harpiks, animalsk lim og fyllstoffer (kritt).
Restaureringsavdelingen ved Universitetets Oldsaksamling har i samarbeid med Riksantikvaren satt i gang et forskningsprosjekt som skal øke forståelsen av “middelalderens linolje”. Her skal varianter av egenprodusert linolje undersøkes før og etter rensing, under bleking og tykning.
Med de rensede modifiserte linoljene skal det så lages malinger og utføres rekonstruksjon av middelaldermaleri. Som grunnlag har man kjemiske analyser fra bemalte middelaldergjenstander og bevarte håndverksforskrifter fra middelalderen.
Andre bruksområder
I ren form er linolje tradisjonelt anvendt til korrosjonsbeskyttelse av metaller, til impregnering av tre og tøy for å gjøre det vannavvisende (“oljehyre”).
For produksjon av gulvbelegget “Linoleum” utgjør linolje en hovedbestanddel ved siden av finmalt kork og tremel.
En moderne ytterlighet i linoljens bruksområde er “bio-diesel.” Ved en enkel spaltningsprosess omdannes rå linolje til metyllester og kan da brukes som drivstoff i dieseldrevne maskiner og kjøretøyer. Ved bruk av slik “biodiesel” vil CO2-utslippet ikke bli større enn det planten selv tar opp i vekstprosessen. Derved vil CO2-innholdet i atmosfæren ikke øke, slik det gjør ved forbrenning av fossilt drivstoff.