Linolje utvinnes av frø fra linplanten (Linum usitatissimum) som deles in i oljelin og fiberlin. Dessa två har ulike egenskaper og bruksområden. Oljelin har lang fler sideskudd og mye mer frøkapsler så den egnes til oljeproduksjon. Linplanten er lett å dyrke både i tempererte og kalde klimasonene. Frøene inneholder mellom 30 og 40 % olje. For utvinning av linolje skal frøene være modne, tørre og renset for ugressfrø.
Linolje har et høyt innhold av de umettede fettsyrene linol- og linolensyre. Disse har kjemiske bindinger som lett reagerer med luftens oksygen. Dette setter i gang en kjedereaksjon (polymerisasjon) som kobler fettsyremolekylene sammen til større molekyler i et nettverk. Resultatet av prosessen er et herdet og bestandig materiale som betegnes “linoxyn.” I dagligtale beskrives linoljens herding som “tørking” selv om dette altså ikke er korrekt.
Lin er en meget gammel kulturplante. Funn fra minst 5000 år tilbake i datidens Mesopotamia, Assyria og Egypt viser at lin ble dyrket for fiber og til tekstiler. Linolje ble brukt til kosmetikk, i medisinsk sammenheng og til ernæring. Det er ikke dokumentert at linolje ble anvendt som malemedium i antikken. På grunn av sin gode tørkende egenskap ble linoljen trolig foretrukket som værbestandig og forskjønnende ferniss på malerier, over forgylling og på bart metall og tre. Valnøttolje og valmuefrøolje er to andre tørkende oljer som har minst like lang brukstradisjon som linolje. Bruk av tørkende oljer til malingsformål beskrives først mot slutten av 400-tallet e. Kr. I Norge viser kjemiske analyser at linolje er brukt som bindelmiddel i maling av kirkekunst på midten av 1200-tallet (alterfrontale og madonna fra Hedal kirke, Valdres). Trolig er linolje anvendt fra slutten av 1100-tallet.