Kaldpressing
Allerede 400 f.Kr. i Middelhavslandene utviklet man kraftige presser for olivenoljeproduksjon som sannsynligst og bruktes til kaldpress av lin. Pressene hadde en lang trebjelke som stod fast i den ene enden og den andre enden ble trukket ned av en stor skrue, av vekter eller et tauspillverk. Ved å plassere posen med linfrømassen mellom to plater under bjelken, kunne det trolig oppstå nok press til å drive ut linoljen.
En annen typ av håndpress er slagning av olje, der massen av grovt knuste linfrø legges i en presseduk og plasseres mellom performerte jernplater. Disse platene med frømassen settes så i en solid ramme og store kiler slåes ned mellom platene og rammen. Dette gir et stort nok press til å slå ut oljen.
Et større tysk kunstmateriell-firma Kremer, leverer rå linolje som er “kaltgeschlagen.” I Sverige fantes “Oljeslageriet i Gøteborg” frem til ca. 1950.
Rekonstruksjon har vist at utbyttet minst kan være på 15%. Det er trolig at mye linoljeutvinning gjennom tidene har foregått ved slik oljeslagning, da apparatet er enkelt å lage til “hjemmebruk” i motsetning til presser der trykket blir tilført ved skrustempel.
Moderne kaldpressing av linolje foregår med en kjøttkvernlignende maskin. Her knuses frøene samtidig som de utsettes for press og oljeutbyttet blir på ca. 25 %. Etter pressing inneholder frømassen ca. 15 % olje og er godt egnet som husdyrfor.
Varmpressing
Ved begynnelsen av 1880-årene ble hydraulikk introdusert for å få større trykk i stempelpressen. Frømassen ble oppvarmet på forhånd og vanndamp tilførtes under pressingen, alt dette bidrog til en markant økning av oljeutbyttet. Men og mer slimstoff og urenheter å rense bort under og etter pressing.
Under varmepressing kommer stoffer fra celleveggene i linfrøet og ut, såkalte «slimstoff» bestående av proteiner og fosfolipider. Bunnfall av faste frøfragment i oljen vil og forekomme i større grad med økt trykk og stigende varme under pressing. Denne typen av pressing gir langt mer slimstoff enn kaldpressing, dette kan dog reduseres ved at oljen lagres i tanker for bunnfelling av urenhetene. Linoljen kan også renses ved filtrering, kjemisk vasking (alkalie- eller syrerensing) eller ved rask oppvarming av oljen til over 260 grader C, slik at mye av slimstoffet koagulerer og felles ut.
Ekstraksjon
Hydraulisk varmpressing er fortsatt i bruk, men allerede i begynnelsen av vårt århundre ble ekstraksjonen den ledende industrielle metoden. Den gir et maksimalt oljeutbytte, 40%.
Frøene finmales først, selve frømassen blandes med et varmt, bensinliknende løsningsmiddel som trekker ut (ekstraherer) linoljen. Bensin/oljeblandingen blir så fjernet fra frømassen ved sentrifugering. Linolje og bensin skilles til slutt ved destillasjon, og bensinen kan brukes på nytt i prosessen.
Linoljekvalitet
Identifikasjon av oljen på fatene gjøres ved standardiserte undersøkelser. Man tester for spesifikk vekt, for forsåpningstall som gir gjennomsnittlig molekylvekt og for jodtall som angir graden av umettethet i oljens fettsyrer.
Kvalitetsvurdering av rå linolje går i hovedsak ut på å bestemme innholdet av urenheter og å angi hvor mye oljen har reagert med luft (harsking) og/eller er oppvarmet. Det fines internasjonale målestandard også for dette. Kriteriene varierer etter som det er til ernæring, malingsproduksjon eller til brennstoff olje.