Oljelin setter mer frø enn fiberlinen, og er kortere (40-70cm). Denne typen lin trenger også lenger veksttid enn fiberlinen, og høyere temperaturer for å få modent frø.
Utvinning av olje
Kaldpressing
Linnfrøet har et hardt skall og frøene må derfor først grovknuses. Frømassen pakkes inn i en solid presseduk av lin og settes under sterkt press. Allerede 400 f. Kr. var det i Middelhavslandene utviklet kraftige presser for olivenoljeproduksjon som trolig også kunne brukes til linoljepressing. Pressene hadde en lang trebjelke som stod fast i den ene enden. Den andre enden ble trukket ned av en stor skrue, av vekter eller et tauspillverk. Ved å plassere posen med linfrømassen mellom to plater under bjelken, kunne det trolig oppstå nok press til å drive ut linoljen. Til olivenoljeproduksjon ble det også laget stempelpresser, det et stempel skrus nedover for å gi press. Pressen kunne trolig også brukes til linoljefremstilling. Uttrykket “å slå olje” er fremdeles i bruk. Et større tysk kunstmateriell-firma, Kremer, leverer rå linolje som er “kaltgeschlagen.” I Sverige fantes “Oljeslageriet i Gøteborg” frem til cs. 1950. Ved slagning av linoljeblir det brukt kilepresse. Som ved annen håndpresing blir massen av grovknuste linfrø lagt i en presseduk og plassert mellom perforerte jernplater. Platene med frømassensettes så i en solid ramme og store kiler slåes ned mellom platene og rammen. Dette gir et stort nok press til å drive ut oljen. Rekonstruksjon har vist at utbyttet minst kan være på 15%. Det er trolig at mye linoljeutvinning gjennom tidene har foregått ved slik oljeslagning, da apparatet er enkelt å lage til “hjemmebruk” i motsetning til presser der trykket blir tilført ved skrustempel.
Moderne kaldpressing av linolje foregår med en kjøttkvernlignende maskin. Her knuses frøene samtidig som de utsettes for press. Oljeutbyttet blir på ca 25 %. Etter pressing inneholder frømassen ca 15 % olje og er godt egnet som husdyrfor. De siste årene er lindyrking og kaldpressing av linolje blitt en viktig tilleggsnæring for svenske bønder. Pressene er enkle og rimelige og egnet til små kooperativer. Enkelte norske bønder er nå i gang med forsøksdyrking av lin og prøvepressing av olje. Blant disse er prosjektet “Mjøslin,” et faglig samarbeid mellom Norges Landbrukshøyskole, landbrukskontoret på Stange i Hedmark og Appelsvoll forskningsstasjon på Knapp. Formålet er å fremskaffe linfiber til tekstilproduksjon og en kvalitetsgodkjent rå linolje til omsetning.
Varmpressing
Ved begynnelsen av 1880-årene ble hydraulikk introdusert for å få større trykk i stempelpressen. Oljeutbyttet økte betraktelig. Økningen skyldtes også at frømassen ble oppvarmet på forhånd og tilført vanndamp under pressingen. Ved pressing vild et foruten olje også komme ut stoffer fra celleveggene i linfreøet, såkalte “slimstoffer.” Dette re vesentlig proteiner og forfolipider. Mengden av disse urenhetene øker med økende trykk og varme under pressingen.Det vil også finnes urenheter i form av bunnfall av faste frøfragmenter i oljen. Hydraulisk varmpressing gir langt mer slimstoffer enn kaldpressing. Slimstoffinnholdet kan reduseres ved at oljen lagres i tanker for bunnfelling av urenhetene. Linoljen kan også renses ved filtrering, kjemisk vasking (alkalie- eller syrerensing) eller ved rask oppvarming av oljen til over 260 grader C, slik at mye av slimstoffet koagulerer og felles ut.
Ekstraksjon
Hydraulisk varmpressing er fortsatt i bruk, men allerede i begynnelsen av vårt århundre ble ekstraksjonen den ledende indutrielle metoden. Den gir et maksimalt oljeutbytte, 40%. Frøene her blir først finmalt og frømassen så blandet med et varmt, bensinliknende løsningsmiddel som trekker ut (ekstraherer) linoljen. Bensin/oljeblandingen blir så fjernet fra frømassen ved sentrifugering. Linolje og bensin skilles til slutt ved destillasjon, og bensinen kan brukes på nytt i prosessen.
Linoljekvalitet
Identifikasjon av oljen på fatene gjøres ved standardiserte undersøkelser. Man tester for spesifikk vekt, for forsåpningstall som gir gjennomsnittlig molekylvekt og for jodtall som angir graden av umettethet i oljens fettsyrer.
Kvalitetsvurdering av rå linolje går i hovedsak ut på å bestemme innholdet av urenheter og å angi hvor mye oljen har reagert med luft (harsking) og/eller er oppvarmet. Det fines internasjonale målestandarer også for dette. Kriteriene varierer etter som det er til ernæring, malingsproduksjon eller til brennstoff oljen skal brukes.
Produksjon av olje
Linolje utvinnes av frø fra linplanten (linum usitatissimum) som dyrkes i de tempererte og kalde klimasonene. Frøene inneholder mellom 30 og 40 % olje. For utvinning av linolje skal frøene være modne, tørre og renset for ugressfrø. Varianter innen linplantearten kan deles i oljelin og fiberlin. Fiberlin er langstenglet med få sideskudd, mens oljelin med langt flere sideskudd får vesentlig flere frøkapsler.
Linolje har et høyt innhold av de umettede fettsyrene linol- og linolensyre. Disse har kjemiske bindinger som lett reagerer med luftens oksygen. Dette setter i gang en kjedereaksjon (polymerisasjon) somkobler fettsyremolekylene sammen til større molekyler i et nettverk. Resultatet av prosessen er et herdet og bestandig materiale som betegnes “linoxyn.” I dagligtale beskrives linoljens herding som “tørking” selv om dette altså ikke er korrekt.
Lin er en meget gammel kulturplante. Funn fra minst 500 år tilbake i datidens Mesopotamia, Assyria og Egypt viser at lin ble dyrket for fiber og til tekstiler. Linolje ble brukt til kosmetikk, i medisinsk sammenheng og til ernæring. Det er ikke dokumentert at linolje ble anvendt som malemedium i antikken. På grunn av sin gode tørkende egenskap ble linoljen trolig foretrukket som værbestandig og forkskjønnende ferniss på malerier, over forgylling og på bart metall og tre. Valnøttolje og valmuefrøolje er to andre tørkende oljer som har minst like lang brukstradisjon som linolje. Bruk av tørkende oljer til malingsformål beskrives først mot slutten av 400-tallet e. Kr. I Norge viser kjemiske analyser at linolje er brukt som bindelmiddel i maling av kirkekunst på midten av 1200-tallet (alterfrontale og madonna fra Hedal kirke, Valdres). Trolig er linolje anvendt fra slutten av 1100-tallet.
Bruksområder
På grunn av sin gode tørkeegenskap, slitasje, og værbestandighet har linolje blitt foretrukket bindemiddel i maling på bygninger og skip, i interiør og på møbler og bruksgjenstander fra 1600-tallet og helt frem til 1960-årene da den syntetiske rimeligere alkykoljen etterhvert ble helt dominerende som bindemiddel.
Husmaling basert på linolje anbefales generelt til oerflatebeskyttelse av nytt tre og av gamle linoljebemalte vegger. Linolje har mindre molekyler enn moderne alkydolje, og blir også mer diffusjonsåpen og holder seg lengre fleksibel enn alkydoljemaling. Det henvises til eget informasjonssted om eksteriørmaling av trehus. Moderne linoljemaling produseres med varmpresset eller ekstrahert olje som er kjemikalierenset. Imidlertid påstås det at denne indutrielle linoljen har redusert mostandsdyktighet mot å bli sprø ved aldring sett i forhold til den kaldpressede. Den svenske Riksantikvaren har derfor tatt initiativet til produksjon av en ny ob bedre linoljemaling for trebygninger basert på landets egen kaldpressede rå linolje. Rå linolje har mindre molekyler enn den kokte og gir derfor bedre inntrenging i nytt tre eller gammel, værslitt maling. Det fremholdes at renhetsgraden i oljen gir bedre værbestandighet og at malingen holder sin fleksibilitet lenger. På grunn av de lange dagene i vekstsesongen, har olje fra svensk lin et høyere innhold av linolensyre enn linolje fra sydligere land. Dette gjør malingen raskere tørkende og bidrar også til bestandighet i malingfilmen.
Varmpresset eller ekstrahert linolje til fremstilling av kunstnerfarger er uheldig på grunn av den nedsatte aldringsbestandigheten i den tørkende malingfilmen. Til dette formålet bør det kun brukes kaldpresset og renset olje.
I flatmaleri og til bemaling av skulpturer har linolje dokumenterte tradisjoner tilbake til midten av 1200-tallet i Norge. I europeisk sammenheng har vi en unik samling av forgylt og bemalt kirkekunst fra middelalderen i form av alterfrontaler, madonna- og helgenfigurer og krusifikser. Middelalderens maleverksteder utvikler en dyptgående materialeforståelse og sofistikert håndverksteknikk i kontakt med engelske og andre nordeuropeiske fagmiljøer. Ved siden av rensing, bleking, tykning og tørkeforbedring av den rå linoljen, kunneman modifisere selve malingens flyt og overflateglans etter varierende malertekniske formål. Tilsetningene kunne være egg, harpiks, animalsk lim og fyllstoffer (kritt). Restaureringsavdelingen ved Universitetets Oldsaksamling har i samarbeid med Riksantikvaren satt i gang et forskningsprosjekt som skal øke forståelsen av “middelalderens linolje”. Her skal varianter av egenprodusert linolje undersøkes før og etter rensing, under bleking og tykning. Med de rensede modifiserte linoljene skal det så lages malinger og utføres rekonstruksjon av middelaldermaleri. Som grunnlag har man kjemiske analyser fra bemalte middelaldergjenstander og bevarte håndverksforskrifter fra middelalderen.
I ren form er linolje tradisjonelt anvendt til korrosjonsbeskyttelse av metaller, til impregnering av tre og tøy for å gjøre det vannavvisende (“oljehyre”). For produksjon av gulvbelegget “Linoleum” utgjør linolje en hovedbestanddel ved siden av finmalt kork og tremel. En moderne ytterlighet i linoljens bruksområde er “bio-diesel.” Ved en enkel spaltningsprosess omdannes rå linolje til metyllester og kan da brukes som drivstoff i dieseldrevne maskiner og kjøretøyer. Ved bruk av slik “biodiesel” vil CO2-utslippet ikke bli større enn det planten selv tar opp i vekstprosessen. Derved vil CO2-innholdet i atmosfæren ikke øke, slik det gjør ved forbrenning av fossilt drivstoff.
Oljevarianter
Rå linolje
Helt fersk, kaldpresset, rå linolje er lettflytende, og har en klar gyllen farge. Oljen har en appetittvekkende nøttesmak. Apoteket kan formidle kvalitetsundersøkt linolje til ernæring fra Norsk Medisinaldepot. Rå linolje som man kjøper hos fargehandleren er derimot et kjemikaliebehandlet industriprodukt som i farge, lukt og konsistens kun gir assosiasjoner til maling og vinduskitt. Det er ikke egnet som menneskeføde.
Kokt linolje
Til maling for bygningsformål ønskes det linolje som tørker raskere enn den rå. Dette oppnås ved oppvarming (ikke koking) til 150-160 grader C som påbegynner herdeprosessen og dessuten gjør oljen raskere tørkende når den utsettes for luft. Oppvarmingen gir en viss polymerisasjon av molekylene, som derved øker i størrelse og gjør oljen tyktflytende (øker viskositeten). I tillegg tilsettes oljen tørkestoffer (sikkativer) i form av kobolt- og manganforbindelser. Tørkestoffene befordrer tilføring av oksygen i oljen. Tørkeforbedring av linolje kan oppnås ved at varm luft blåses gjennom den varme olje (“blåst olje”). Sleve koke- og blåseprosessen gjør linolje mørkere. Dessuten vil disse oljene som tørkede filmer mørkne over tid. Middelalderens maleverksteder benyttet seg av henstand i lys og luft, men benyttet også oppvarming av rå linolje for å øke tørkeevnen. Dette var nødvendig for olje til malinger med pigmenter som ikke ga en tørkenforbedrende kjemisk reaksjon med fettsyrene i oljen (sort, organisk røde og oker). Til pigmenter som inneholdt bly-, kvikksølv-, eller kobberforbindelser var rå ubehandlet olje eller olje hensatt i lys og luft tilstrekkelig.
Standolje
Når linoljen varmes opp noen timer, uten lufttilgang, i temperaturområdet 280-310 grader C inntrer en kjimsk sammenkobling av fettsyrenes bindinger, en polymerisasjon uten innvirkning av oksygen. Oljen blir tyktflytende og lys gyllen som honning og betegnes som standolje. Denne oljen brukes vesentlig som tilsetting til malinger for å eliminere penselstrøk og oppnå en glatt, emaljeaktig overflate. En annen ettersøkt egenskap er at standolje i en tørket malingfilm ikke gulner nevneverdig med tiden. Standoljen tørker noe langsommere enn kokt linolje fordi en del av de kjemiske bindingsmulighetene med oksygen er fjernet ved varmetykning.